Er det uvitenskaplig å tro på mirakler?

Spørsmålet kan tolkes på to ulike måter, noe som åpner for misforståelser:

1) Er det ikke irrasjonelt å tro på mirakler samtidig som man tror på vitenskapen? Svaret er nei.

2) Ligger mirakler utenfor det som er vitenskaplig forklarbart? Svaret er ja (ordet vitenskap tolker jeg først og fremst som naturvitenskap).

La oss begynne med det første svaret. Vi lever i en tid der vitenskapen får definere virkeligheten. Mange mener at om noe ikke er vitenskaplig tilgjengelig, bevisbart eller beskrivbart (i det minste rent prinsipielt), så er det ikke virkelig. Og om det tross alt skulle være virkelig, så er det fremdeles ingenting man behøver å tro på, ettersom det er irrasjonelt å tro på noe som ikke er vitenskaplig tilgjengelig. Det ikke-vitenskaplige er enten uvirkelig, uinteressant eller irrasjonelt.

Et slikt syn bruker man å kalle scientisme eller positivisme. Da setter man likhetstegn mellom vitenskap og virkelighet. Det er et forsøk på å skape et helt verdensbilde og en filosofi av vitenskapen.

Et slikt syn møter imidlertid en rekke problemer. Det finnes nemlig en hel del innenfor vår erfaringsramme som vanskelig kan gis en vitenskaplig beskrivelse. Ta for eksempel begreper som kjærlighet, frihet, ansvar eller verdi. Alle disse begrepene står for noe vi opplever som både virkelig og meningsfylt – men de er ikke naturvitenskaplig tilgjengelige.

Men det finnes flere problemer. Hva gjør vi med begreper som er helt avgjørende for vitenskapen selv, men som ikke kan forklares vitenskaplig, for eksempel bevissthet, sannhet, logikk, mening og rasjonalitet? Det har blitt gjort forsøk på å forklare for eksempel bevissthet naturvitenskaplig, men slike forklaringer tvinges alltid til å redusere bort de typiske egenskapene som bevisstheten har (som for eksempel intensjonalitet). Eller ta begrepet sannhet. Sannhet kan ikke forstås i termer av fysiske eller kjemiske forklaringer. Det er bokstavlig talt ubegripelig hvordan en viss fysisk konfigurasjon skulle være sann i motsetning til en annen som er falsk. Og hvordan kan vi forklare logikk utelukkende ut ifra materie? Kan du selv forstå setningen: «Denne konfigurasjonen av atomer tilsvarer motsigelsesloven»?

Dessuten er det slik at scientismen/positivmen er selvdestruktiv. Påstanden: «Tro bare på det som er vitenskaplig bevisbart» er jo ikke selv vitenskaplig bevisbar, og bør derfor ikke tros på ut ifra sitt eget kriterium.

Forsøket på, ved hjelp av vitenskapen, å begrense virkeligheten anses av mange som havarert. Derfor er det å tro at virkeligheten er større enn det som er vitenskaplig tilgjengelig ikke bare tillatt – det er fornuftig. Det betyr at vitenskapen ikke har noen rasjonelle rettigheter til å utelukke muligheten for mirakler. Og om Gud finnes er det naturligvis rasjonelt å tro at Gud kan gripe inn i den naturlige ordningen. Hvorvidt han har gjort det eller ikke er et empirisk (erfaringsbasert) spørsmål. Men å fornekte muligheten ut ifra vitenskapen er ikke troverdig.

Hva skal vi si om svaret på det andre spørsmålet? Dersom Gud har gjort noe overnaturlig, så innebærer det at slike hendelser nettopp er over naturen. De kan ikke besvares i termer om hvordan naturen normalt sett oppfører seg, ganske enkelt fordi det ikke er naturen i første omgang som beskrives. Det er en Guds handling med noe i naturen som beskrives, og Gud er overnaturlig ettersom Gud er naturens skaper og opprettholder.

I så fall er det prinsipielt umulig for vitenskapen fullt ut å forklare et under. Men det vitenskapen uansett kan gjøre er å sannsynliggjøre at et mirakel har skjedd. Vitenskapen kan fastslå at en viss hendelse inntraff, la oss si at Else ble kurert for kreften i løpet av få minutter (da noen fra kirka hennes ba for henne). Vitenskapen kan fastslå at Else hadde kreft ved tidspunkt T1 og var helt frisk ved tidspunkt T2, og at det ikke finnes noen kjent naturlig årsak-virkning-relasjon mellom T1 og T2. På denne måten kan vitenskapen peke mot overnaturlige hendelser uten å kunne forklare dem.
Besvart av Mats Selander, 16. juni 2007