En undersøkelse viser at færre enn 50 % i Norge regner seg som kristne. Og selv om Aftenposten 4. april i år slår dette opp med den misvisende overskriften at ”flertallet tror ikke på Gud”, er det liten tvil om at antallet gudstroende synker.

Det kan være mange årsaker til dette. En av de viktigste handler om de forestillinger vi bærer med oss som en selvfølge. Og for å hente en innfallsvinkel fra Nietzsche, er det vanskelig å komme fra at for mange har en rekke myter vært med på å drepe Gud.
Vi ser dette når en 16-åring heller tror på vitenskapen og utviklingslæren, enn på Gud. At vitenskapen har avskaffet Gud er blitt en slags selvfølgelighet. Antagelig ville undersøkelser vise at over 99 % i Norge tror at man i middelalderen mente at jorda var flat. Mange tror at kirken ga kvinnen sjel på kirkemøtet i Nikea i år 325. Et stort flertall mener at kirken iherdig bekjempet Darwin og utviklingslæren. Og at funn av liv på andre planeter vil ødelegge for troen på Gud. Det er ikke rart om slike myter gir Gud pusteproblemer. Saken er ikke blitt bedre av reelle bommerter kirken har gjort når den har satt egne og samfunnsmessige interesser høyere enn kjærlighetsbudskapet, enten vi snakker om tatere eller homofile. For ikke å si den automatiske forbindelsen noen synes å se mellom gudstro og ”fundamentalisme”.

Enten - eller?

Resultatet er – for å bruke store ord - blitt en slags stigmatisering. Det begynner å bli en stund siden populærmedia hadde positive vinklinger på gudstro. Norsk film preges ikke av oppegående og omsorgsfulle prester. I debatter møter vi sjelden fysikere eller filosofer som bekjenner seg til Jesus. Man velger heller trosmessige ytterligheter for å få opp temperaturen. Det er ikke lett å stå frem med en gudstro hvis man fort stemples ”mørkemann”, eller det som verre er, ”gladkristen”.
Det er i det hele tatt en utfordring å slippe til med motvekt til mytene. Dette ser vi når funn av liv på Mars påstås å være en trussel for gudstroen. Få synes klar over at tanken om flere verdener ble diskutert allerede på 1200-tallet, og besvart positivt. En kristen astronom som Kepler trodde på liv på flere av planetene. Blant bestselgerne på 1800-tallet var presten, senere biskop, Thomas Chalmers bok om liv på andre planeter. Og det finnes mange kristne science fiction-forfattere uten mye bekymring for utenomjordiske.
 Tilsvarende er det en rekke vitenskapsmenn som tror både på en skapergud og evolusjon. Dette fremgår ikke minst av Darwin's Forgotten Defenders (1984) av David N. Livingstone, om de evangeliske 1800-tallsteologenes støtte til Darwin. Og den agnostiske vitenskapsfilosofen Michael Ruse besvarer sin bok, Can a Darwinian Be a Christian? (2001), med et ja.

Sammenheng

I det hele tatt sitter myten om at vitenskapen har avskaffet Gud dypt. Få har fått med seg hvor viktig gudstroen var for fremveksten av moderne vitenskap. Mange bærer dermed på en fortelling om at gudstro er skadelig for fornuft og vitenskap. Den motsatte fortellingen er lite kjent, ikke minst takket være myteproduksjon fra ivrige ateister. Motsetningen mellom tro og vitenskap har dermed blitt et viktig premiss for mange som avviser gudstro. Det hjelper ikke at få av dagens teologer har innsikt i naturvitenskapens grunnlag.
I For The Glory of God (2003) gir religionssosiologen Rodney Stark en 500 siders analyse av samfunnsmessige effekter av gudstro. Inngående kildestudier (litteraturlisten er på 46 sider) og vurderinger av hvilke sosiologiske variabler som best kan forklare ulike historiske episoder, fører til tankevekkende konklusjoner. Stark viser at monoteisme, og særlig kristen tro, har hatt en enestående evne til å frembringe moralsk og rasjonell handling, på godt og vondt. Den har dermed ”gitt støtet til ekstraordinære troshandlinger som har skapt vestlig sivilisasjon” (side 364). Dette kan slå uheldig ut, spesielt når religioner eller kirkesamfunn får monopol og makt – og opplever sine posisjoner truet av ytre eller indre fiender. Stark er ikke naiv når det gjelder ”maktkirkens” overgrep, men viser at omfanget har vært sterkt overdrevet.
I sin analyse av hvordan moderne naturvitenskap står i gjeld til troen på en rasjonell skapergud gir han nye perspektiver, selv om han innrømmer at hans poenger er ”blitt vanlig visdom hos vitenskapshistorikerne” (side 124). Stark understreker at han ikke må tolkes til ”at vitenskapsmenn bør inkludere Gud i sine kosmologier, eller, at ikketroende ikke kan drive god vitenskap, i hvert fall ikke når [det vitenskapelige] systemet er på plass. Det jeg sier er rett og slett at religion og vitenskap er kompatible, og at vitenskapens opprinnelse lå i teologien” (side 197). Selv om vitenskapen står i et avhengighetsforhold til et dypt kristent virkelighetssyn, har dens metoder og verktøy i kraft av sin suksess lenge kunne støttes av de fleste.
Stark dokumenterer ikke overraskende at naturvitenskap handler om synet på naturen. Tror man at den er en illusjon, er besjelet, eller at torden skapes av Tor, påvirker det hvordan jeg utforsker og tolker naturen - og om jeg i det hele tatt finner noe slik bryet verdt. Det er ikke uten grunn at moderne naturvitenskap ikke oppsto innen åsatruen. Hvis en dyrker av norrøne guder skulle spå været, ville det være viktigere med psykoanalyse av Tor enn å studere lufttrykk. Det er heller ikke merkelig at moderne naturvitenskap ikke har hatt gode livsvilkår i kulturer som synes å se på den materielle verden som noe negativt, som et evig kretsløp, eller som en del av Gud. Troen på naturlover henger idéhistorisk sammen med troen på en lovgiver bak naturen.

Viten eller tro?

I strid med mytene ble dermed et avgjørende grunnlag for empirisk vitenskap lagt i middelalderen. På 1300-tallet så tenkere som Ockham og Oresme at nettopp fordi Guds vilje og frihet var overordnet filosofiske nødvendigheter (som for eksempel Aristoteles sitt system), måtte man finne ut av Guds skaperverk ved å studere det selv. Logiske utledninger var mindre nyttige enn observasjoner. Samtidig mente man at Gud er en ordens Gud. Man snakket om den ”store arkitekten” og at det dermed var mulig å beskrive naturen matematisk. Dette bar frukter over tid, både ved premisser om empirisk vitenskap, og i konklusjonene i frigjøringen fra det greske verdensbildet med jorden i sentrum. 
Likevel står antireligiøse myter sterkt. I over ”trehundre år har dette vært det grunnleggende polemiske grep som ateister har brukt i sine angrep på tro” (side 123).  Resultatet er at nå ”vet” man – inkludert lærebokforfattere og populærvitenskapelige blader – at man i middelalderen mente jorda var flat, at disseksjoner var forbudt, at vitenskapsmenn systematisk ble forfulgt, og at Galilei ble torturert og satt i inkvisisjonens fengsel.
I den grad man har en interesse for realiteter, er det avgjørende å se at bærekraftig naturvitenskap ”bare kunne oppstå i en kultur som var dominert av troen på en bevisst, rasjonell og allmektig Skaper” (Stark, side 197). De som tror på en Gud trenger ikke være bekymret for vitenskapens konklusjoner - som alltid vil være foreløpige – inkludert Starks. Eller overdrive i hvilken grad enkelte funn kan brukes til å angripe, eller støtte, egen tro. For til syvende og sist er spørsmålet ikke om man har en naturvitenskap som kan bevise eller motbevise Gud, men om man har en Gud som kan bevise naturvitenskapen.
Det bør dermed rett og slett være en bekymring hvis troen på en rasjonell Gud erstattes av troen på det irrasjonelle eller det deterministiske. Vi finner dessverre begge deler i varianter av New Age og postmodernisme, og i den voksende troen på at vi ikke er frie aktører, men hundre prosent styrt av barndom og biologi, av natur og miljø. Kanskje vil slike myter en gang i fremtiden ta pusten fra vitenskapen.

Spørsmål til ettertanke:

1. Hvorfor tror du det er så viktig for noen å stemple kristne som fanatikere eller fundamentalister?

2. Hvorfor opplever ganske mange at kristne sliter med å akseptere naturvitenskapen?

3. Hva kan du – sammen med andre i din kristne sammenheng – gjøre for å utfordre disse anklagene?

4. Hvorfor bør kristne studere naturvitenskap?

Bjørn Are Davidsen er sivilingeniør og jobber med innovasjonsledelse i Telenor, og er medredaktør i KulturVinduet.