Lucifers evangelium er en fengslende fabel. Mystiske skriftfunn om falne engler avløses av bisarre drap der ofrene tømmes for blod. Det er ikke underlig at arkeologen Bjørn Beltø stadig er på flukt, hals over hode. At temaene er store og spennende, ofte bent fram hårete, gjør ikke saken dårligere. Tom Egeland går Da Vinci-koden en svært høy gang, enten vi snakker om research eller refleksjon. Denne gangen klarer han til og med å få en av hovedpersonene til å røre oss i hjertet.

Troverdigheten er større også fordi Egeland aldri påstår at det han skriver må være sant, enten vi snakker om arkitektur, ritualer eller skrifter. Han leker i stedet med et mylder av muligheter, til dels med tungen i kinnet, til tider nesten parodisk. Boka tar oss i det hele tatt med på en reise i den villere delen av alternativmarkedet. Det er uvant å lese en norsk forfatter som skriver så skreddersydd for Steven Spielberg.

Fakta eller fantasi
På den annen siden snakker vi om en takknemlig sjanger. Vi er inne på et område der de færreste aner hva som egentlig er fakta og hva som er fantasi. Og det handler ikke bare om vi beveger oss i ekte eller oppdiktet historie, eller mellom sanne og konstruerte skrifter. Det går rett og slett på om man har utviklet en form for radar eller musikalitet for hva som er rimelig plausible konstruksjoner. En bok som røper hva Max Manus oppdaget om Hitlers skjulte skatter i Bayern, vil mottas annerledes enn en fortelling om hva Tordenskjold avslørte av Sovjets hemmelige planer i en atomdrevet ubåt. Mens det ene er en spennende historie, gir den andre fort åndenød av anakronismer.

Likevel forsterkes mange historiske thrillere av myter og fordommer. Det krever ikke mye suspension of disbelief å skildre en kardinal i middelalderen på grusom jakt etter munker som hevder at jorda var rund. Men få forlag vil akseptere noe så lite troverdig som en kardinal som hundre år før Kopernikus argumenterte for liv på andre planeter, at jorda ikke var sentrum av universet og et uendelig stort verdensrom. Det er derfor det ikke er skrevet noen kioskveltere om Nikolaus av Cusa.

Skal en thriller som tar oss med på en intens reise i skrifter og kirkehistorie virke troverdig, opplever mange at de må bryte med kildene. Selv om man ikke som Dan Brown på død og liv må hente inspirasjon fra de mest tøvete mytene og hevde at de bygger på en sann historie.
Egeland klarer imponerende nok for det meste å holde seg til den smale sti. Og vi vet stort sett når han erter oss med snurrige spekulasjoner, fra mayaskrifter som skal vise at verden skal gå under i 2012 til David Ickes fantasier om at ledende politikere er utenomjordiske reptiler. Eller leker med vidløftige lister over demoner fra apokryfe nøkkelskrifter.

Kirkemøtet i Nikea
Til tross for at Egelands kilder ofte er lenestolsforskning basert på fikse ideer og moderne briller - kort sagt kultarkeologi - klarer Egeland å unngå de fleste fordomsfellene som har forstyrret tidligere bøker. Selv om han ikke er av de ivrigste kirkegjengere, viser han stadig bedre musikalitet overfor teologi, historiske kilder og epoker.

Egeland spiller ikke som i Sirkelens ende og Paktens voktere på at kirkens valg av skrifter skjedde ved en skitten maktkamp som kunne fått et helt annet utfall. Han holder seg denne gangen unna politisk tendensteologi som gir mer oppmerksomhet enn historisk forståelse. Det nøres mindre opp under myten om at kirken stadig brente skrifter. De som satt inne med kunnskap om den virkelige sannheten fremstilles ikke like mye som om de ble forfulgt av kirken gjennom århundrene, med en hukommelse og et ganglag som elefanter, for ikke å si sovjetisk etterretningstjeneste. Han til og med frikjenner kirkemøtet i Nikea for å ha innført kristendommen ved simpelt flertall, vedtatt Bibelen, gitt kvinnen sjel og altså brent apokryfe skrifter. Det er så man må gni seg i øynene.

Ikke alltid like musikalsk
Samtidig har han ikke samme musikalitet alle steder. At et okkult manuskript skal ha vært blant skattene som ble røvet fra tempelet i Jerusalem i år 70 klinger falskt, for å si det mildt. Skulle noen jøder tatt vare på et slikt skrift ville det vært i Aleksandria. Kultusen i Jerusalem var nok like streng monoteistisk som den var antiokkult.

Det virker også litt avsporende når Egeland i forbifarten skriver som om Malleus Maleficarum (eller Heksehammeren) fra 1486 var et skrift som kirken aksepterte uten videre i kampen mot hekser og som påvirket kvinnesynet i ”samtiden” fram til 1850.  I realiteten ble boken fordømt av kirken allerede i 1490 og stort sett avleggs før 1530, selv om den da hadde rukket å komme i mange opplag. Det hører med at den ble skrevet nærmest i selvforsvar fordi en av forfatterne et par år før ble kjeppjaget av en lokal biskop for sin fascinasjon for de angivelige heksenes seksuelle atferd. I stedet for å vise samtidens kvinnesyn avslører nok boka i større grad en heller marginal fanatikers følelser.

Melodien er heller ikke god når det en av bokas store eksperter hevder at ”kjetteri” bare er et annet ord for ”annerledes tenkende”, omtrent som om kirken skal ha regnet jøder og Jupiter-dyrkere, for ikke å si muslimer og ateister, for kjettere. Og det høres mest ut som nyateistisk klisjée når en teolog plutselig kommer på at hvis Gud ikke finnes, er teologi tomhet.

Satan og sånn
Selv om Egeland frikjenner Nikea, klarer han ikke helt å unngå å legge seg på at kirken ved andre anledninger brant noen gruppers skrifter. Spesielt de som forbereder Satans tilbakekomst ved sin sønn, slik de tolker sine tekster. Men hvem er nå denne Satan? Sånn egentlig?

Kort sagt, kan det ligge realiteter bak skriftenes vage beskrivelser av falne engler, nefilim og helvete? Selv for moderne skeptikere som Bjørn Beltø? Eller snakker vi om kun om livsfarlige fanatikere som vil hjelpe Satan på vei og skape verdens undergang?

For å få liv i plottet må Egeland dikte opp både satanister (med alle tendensiøse assosiasjoner dette gir i dag) i antikken, at disse var opptatt av ”ondskapens historie” på samme måte som Bibelens forfattere skrev om Israels, men at skriftene ble utrensket slik at det er umulig å finne dem i dag.

Eller i det minste at seriøse fagfolk kan få seg til å tro dette.

Det skurrer likevel når Egeland legger i munnen på en av bokas autoriteter at ”Men at Satan og de falne englene ikke har noen sentral plass i Bibelen, betyr ikke at andre profeter ikke har nedtegnet Satans historie og budskap. Like samvittighetsfullt som Bibelens forfattere og profeter, har en legion an mørkets budbringere nedskrevet ondskapens historie, Satans budskap, mørkets forherligelse. Skriftrullene ble skjult. Presteskapet ville ha ødelagt disse hedenske skriftene hvis de fikk tak i dem” (side 170).

Samtidig er nok slike korte forelesninger mest å regne som bevisste villspor i jakten på hva Lucifers evangelium egentlig er. Men hadde vår vrange albinoarkeolog Bjørn Beltø vært noenlunde interessert i den type tekster han i flere bøker har vært kjeppjaget verden rundt for, ville han nok vært enda mer skeptisk overfor personer med slike påstander. Lesere som er litt inne i temaene Egeland berører, kan dermed bli ledet på unødige villspor.

Enten man bryr seg om slike detaljer eller ei, har boka såpass driv at de aldri stjeler oppmerksomheten. Liker man denne type bøker lar man seg sjelden hefte av feil. Slutten Egeland bygger opp til er uansett verdt noen villniss av spekulasjoner og spissfindigheter.

Og når vi kommer dit, er det ikke til å unngå at tankene går til forfatterens eget ståsted. Boka ender i en talende demonstrasjon av håp og lengsler i et etterkristent samfunn. Og selv om Egeland dyrker motiver og meninger fra alternativkretser, ender boka ikke spesielt overraskende uten noen åndelig løsning. Den handler kort sagt mindre om Lucifers enn om en ateists evangelium.

Men ikke uten noen fascinerende doser deus ex machina. Bokstavelig talt.

Bjørn Are Davidsen
© Bjørn Are Davidsen