”Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad”, sier ordtaket. Men i følge mange røster i samtiden, ligger gleden og lykken helt andre steder…

Søken etter lykke
”Lykke er så viktig at det overgår alle andre verdslige hensyn”, mente den greske filosofen Aristoteles. Vi lever i en tid hvor søken etter glede og lykke er påtagelig. Midt i velstanden er savnet etter sann lykke svært merkbar, noe lykkeforskning og lykkeblader, lykkepiller og selvhjelpsbøker spiller an på. Ole Paus sine ord om at vi har alt, men det er også alt vi har, er mer dekkende enn vi liker å innrømme.

Samtidens forståelse synes å være at lykke avhenger av noe utenfor oss selv. Vi ser et sterkt fokus på utseende og image, karriere og gode opplevelser, penger og materielle goder, men også på de nære relasjonene. Mediene både speiler og former denne forståelsen av hvor gleden og lykken er å finne. Presset rettes særlig mot de unge, ikke minst via populærkulturens mange forlokkende blikkfang; Om en bare har det utseendet, den mobilen, de klærne, de vennene – da blir en lykkelig! Ikke rart da at det rapporteres om økende kredittkortgjeld blant unge mennesker i Norge, og at jenter uttaler at det er bedre å bli klådd på enn å føle seg oversett.

Mange filmer og tv-serier handler nettopp om unge menneskers søken etter lykke – etter ”det gode liv”, samtidig som denne lengselen også er sterkt til stede i musikk, reklame og andre mediebudskap. Ofte oppleves beskrivelsen troverdig og ekte. Men ”svarene” som gis, direkte og indirekte, er dessverre så altfor ofte mangelfulle – for ikke å si helt feilaktige. Materialismens mange fasetter dominerer i mediebildet, men også i det virkelige liv. Det bør utfordre oss når en Unicef-rapport sier at norske barn og unge, til tross for den høye materielle levestandarden, scorer lavt på lykke og tilfredshet. Andre ferske undersøkelser viser at unge spør etter mer foreldrekontakt, og at gode vennerelasjoner er avgjørende for lykkefølelsen.

Flyktig lykke
Den som knytter forståelsen av lykke til karriere, penger, materielle goder og de ”rette” vennene, opplever nemlig at den endelige tilfredsstillelsen uteblir. Når grunnholdningen i søkingen er ”hva kan jeg få ut av dette”, må jakten stadig fortsette…

En slik altoppslukende søken etter lykke, kan kobles til hedonismen, der nytelse betraktes som det øverste gode og som betingelsen for lykke og ”det gode liv”. Denne ”nytelsessyken” spiller en sentral rolle i livssynstrenden ”det postmoderne”, som preger både tanker og holdninger i samtiden vår. Så viser da også det såkalte ”hedonistiske paradokset” seg gang på gang; denne oppdagelsen av at jakten på lykke ikke er en lykkelig jakt. Men jakten fortsetter, tross Pascals treffende utsagn at ”en så lang, en så stadig gjentatt, en så almindelig erfaring burde vel kunne overbevise oss om at vi ikke ved egne anstrengelser kan vinne lykken”.

For hva er lykke? Er det en følelse eller en tilstand, slik vi som oftest får inntrykk av når vi lytter til røstene i populærkulturen? Eller er det en innstilling, en måte å møte seg selv, livet og omstendighetene på? Forskjellene i perspektiv er her store og avgjørende, ja, det handler om ulike livssyn.

Lykkens gave
Altså viser det seg at lykken ikke kan etterjages elles skapes ved egne prestasjoner. Den kan bare oppnås indirekte – ved at vi mottar den som en gave, gjennom å rette våre øyne bort fra oss selv. Lykke handler verken om materielle goder eller om opplevelser, men om å ha fokuset rettet mot andre i stedet for seg selv; ”Det at du gleder en annen, det er den eneste glede.”

I følge kristen tro, er da heller ikke lykke knyttet til individuell nytelse, prestasjoner eller opplevelser. Lykken har med relasjoner å gjøre – både til hverandre og til Gud selv! Forholdet til hverandre, preget av gjensidig omsorg og respekt, av ønsket om å glede den andre, ikke av hva den andre kan gi meg… Og det grunnleggende forholdet til vår Skaper - i tillit til Hans tilgivende kjærlighet. Dypest sett kan lengselen etter lykke kun fylles av Gud selv, slik Pascal uttrykker det: ”Forgjeves forsøker vi å utfylle sporet [etter den tapte, sanne lykken] med alt som omgir oss, vi søker i de fjerne ting den hjelp som ikke de nærværende kan gi oss, men intet kan hjelpe. For den endeløst dype avgrunn kan alene fylles av en uendelig og uforanderlig virkelighet - Gud selv.”


Ingvild T. Kro
© Ingvild T. Kro / Damaris Norge

Denne artikkelen ble først publisert under Kulturblikket i DagenMagazinet, 18.5.2009.