Ord – er makt
”Det skrevne ord, det er en mektig ting”. Slik blir det sagt i filmen Blekkhjerte (2009), som handler om Mo og hans datter Meggie. Mo ”Sølvtunge” har en spesiell evne. Når han leser bøker høyt, viser det seg at fantasifigurene bringes til live og kommer inn i den virkelige verden. Et sentralt aspekt ved filmen, er nettopp den makt ordene har til å skape og forme virkeligheten rundt seg. Utover i filmen viser det seg imidlertid at dette kan få både positive og negative konsekvenser, som for eksempel når et menneske fra vår virkelige verden forsvinner inn i fantasiens rike.

I møte med vår samtid, er denne filmen interessant, særlig i forhold til den postmoderne tanken at ordene ikke peker på noe utenfor seg selv. Det hevdes at språket ikke henviser til en objektiv virkelighet, men kun gir uttrykk for subjektive opplevelser og holdninger. Men er det slik at ordene kan skape den virkeligheten en selv ønsker?

På tross av kroppsspråkets betydning, er det muntlige og skrevne ordet vårt viktigste kommunikasjonsverktøy. Ordene vi bruker, skaper nærhet eller avstand. De skaper bilder, vekker assosiasjoner og utløser følelser, og dermed styrer de tankene våre i bestemte retninger og stimulerer til ulike holdninger. Virkelighetsoppfatningen vår blir i grunnen strukturert og formidlet gjennom språket, men ikke skapt av språket.

Ord har altså makt, de preger våre tanker, holdninger og verdier, og dermed synet på hva som er sant, godt og rett. Et aktuelt eksempel på dette, er filmen Frost/Nixon (2009). Handlingen bygger på et svært kjent tv-intervju mellom journalisten David Frost og president Richard Nixon. Filmen viser ordenes makt til å overtale og overbevise. Den illustrerer hvordan ord brukes for å presentere ulike syn på hva som er sant, og i løpet av intervjuet får ordene til Frost stadig mer troverdighet i forhold til Nixons.

Ord – er budskap
Dermed blir det tydelig; ord og språk er ikke nøytrale, men peker på noe utenfor seg selv. Dette ser vi klart i nyhetsmediene, som gjennom vinklinger og ordvalg formidler et visst syn på ulike hendelser. Men selvsagt er det ikke bare i nyhets- og faktastoff at ordene formidler budskapet fra et visst perspektiv. Det skjer også i underholdningsmediene, som jo preger hverdagen for de fleste av oss. Valget av ord i filmer, tv-serier, skjønnlitteratur, musikk etc er ikke tilfeldig. De formidler et bestemt budskap – de forteller en bevisst historie.

Det er altså ikke noe som er ”bare underholdning”. Mediene møter oss med gitte budskap, direkte eller indirekte. Dersom vi er oss dette bevisst, vil vi erfare at våre holdninger og verdier enten blir bekreftet eller utfordret av de budskapene vi møter.

Ordenes makt og evne til å skape og formidle budskap, møter vi på en tydelig måte i Blekkhjerte. I en annen aktuell film; Defiance - den ukjente kampen (2009), som handler om en gruppe hviterussiske jøder under 2. verdenskrig, faller følgende replikk om hevn og kamp mot overmakten: ”Vår hevn er å leve. Hver dag i frihet er en seier”. Et sterkt budskap om å la trangen til å hevne seg ved å drepe, vike for ønsket om å redde flest mulig.

Ord - er mulighet
I Blekkhjerte møter vi Mo som ved sin spesielle evne kan skape liv ut fra et manus. Dette gir assosiasjoner til Bibelens Gud, som skapte av intet, ved sitt ord. Gud har altså – i dypeste forstand - vist oss den virkelige makt og kraft som ligger i ordet.

Vi mennesker er skapt i Guds bilde – med en iboende evne til å bruke ord. Språket er gitt oss i gave, og ved bruk av ordene er vi med på å skape og forme virkeligheten rundt oss. Med denne gaven følger også ansvaret; i følge kristen tro, bruker vi ordene under Guds autoritet. Vi er kalt til å være medskapere på en måte som ærer Gud og tjener våre medmennesker. Dette gjør vi ved å fremme det sanne, gode og rette, og begrense det onde og nedbrytende, noe som illustrerer ordets makt i positiv forstand. Tar vi dette ansvaret? Og videre: møter vi budskapene i mediene på en bevisst måte? Hva så med våre egne ord - bruker vi muligheten vi har til å formidle det som er sant, godt og rett?

Ingvild T. Kro
© Ingvild T. Kro / Damaris Norge

Artikkelen ble først publisert under Kulturblikket i DagenMagazinet, 20.4.2009.