”Film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk. Den tilbyr en helt sentral innsikt i samfunnets ønsker, ideer og idealer”, uttaler filmkritikeren Anne Hoff. 2008 må sies å ha vært et viktig år for norsk film. I det minste har det vært et minnerikt år! Ikke bare har det kommet mange norske filmer i løpet av det siste året, de fleste av dem har også holdt høy kvalitet! Året ble innledet av storfilmen Kautokeino-opprøret, og ble fulgt opp av blant annet Lønsj og Mannen som elsket Yngve. Senere på året kom Respekt, Varg Veum – Falne Engler og Den siste Revejakta, før høsten kom med De Gales Hus, deUSYNLIGE, I et speil, i en gåte, Max Manus og Sammen. Hvilken innsikt tilbys så i disse filmene? La oss se nærmere på noen av dem.

Utfordrende tema
Norske filmer har det siste året tatt opp dype tema som vekker ettertanke. De fleste filmene berører utfordrende sider ved mennesket og livet. I for eksempel De Gales Hus møter vi Aina som har forsøkt på å ta sitt eget liv og blir innlagt på Varden, Oslo kommunes psykiatriske sykehus. Filmen handler om prosessen ved å finne mening med livet, og at midt i lidelsen og galskapen kan det faktisk finnes glede og fornuft. Filmen Sammen har ikke samme humoristiske tone, men handler om livet og lidelse. Den beskriver tydeligere tragedien, fortvilelsen og fornektelsen som finner sted når kone og mor til Roger og Pål blir drept.

Samtidig som fokuset på mennesket og livet, fremmer flere av filmene også undring og refleksjon rundt tro og åndelighet. I et speil, i en gåte er kanskje den norske filmen som tydeligst har hatt elementer av det overnaturlige. Kreftsyke Cecilie møter engelen Ariel som har kommet fra himmelen fordi han ønsker å finne ut hvordan det er å være menneske. Samtidig vet vi at Cecilie er døende, og engelen blir hennes forberedelse på og kontakt med det hun skal møte ”på den andre siden”. Her er Gud, engler, tro og muligheten for en åndelig verden både i og utenfor vår verden sentrale temaer.

deUSYNLIGE tar også opp tro, religiøsitet og livssyn. Vi møter Jan Thomas som slipper ut av fengselet etter å ha sonet en dom på drapet av en liten gutt. Filmen handler om hans kamp for å tilpasse seg livet utenfor murene, og hvordan har blir møtt av de ansatte i en kirke hvor han får jobb som organist (det synes som musikken har en egen helbredende kraft på han). Troen og religiøsiteten kommer særlig frem i Jan Thomas’ relasjon til presten Anna. Pål Sverre Valheim som spiller Jan Thomas har sagt at han ”ønsket å fange det felles menneskelige som finnes i alle mennesker”. Altså ønsker han å fremme et positivt menneskesyn og muligheten for nye sjanser.

Spørsmålene som reises i alle disse filmene kan være krevende å forholde seg til, ikke minst fordi graden av gjenkjennelse er stor. Slik sett er norsk film modig. Den vil mer enn ”å underholde” med lett, overfladisk humor eller action som er milevis fra den virkeligheten vi lever i. I stedet våger den å utfordre publikum på tema som ligger nært opp til vår egen virkelighet, med handlinger som gjerne kunne skjedd i vårt eget liv.

Jordnært om livet  
I de aktuelle filmene følger vi mennesker gjennom krevende livsfaser, og fortellingene deres rører ved noe dypt inni oss. Gjennom dem kjenner vi på ulike måter på det å være menneske.  Vi kjenner oss igjen både i at livet kan være tungt og vanskelig, og i håpet om at er mulig å overvinne tragedien

Filmene De Gales Hus, I et Speil, i en Gåte og Sammen, får oss til å reflektere over eksistensielle spørsmål om mennesket, livet og døden – om enn på svært ulike måter. Felles for dem er budskapet om hvor viktig det er å ta vare på livet og hverandre, å ikke ta noe for gitt – men å leve i øyeblikket og å leve hele liv. Vi vet nemlig ikke når livet er slutt eller tar en brå vending. Oppfatningen synes å være at livet er verdifullt, men skjørt, og at vi derfor må ta vare på de sjansene vi får mens vi har dem.

Videre formidles et syn på døden som noe urettferdig, uforståelig og skremmende. Roger i Sammen får døden altfor brått innpå seg når hans kone dør i en ulykke. Han stenger den ute og nekter å håndtere dødens realitet. For Cecilie i I et Speil, i en Gåte (og engelen Ariel) kommer imidlertid døden sakte og snikende, og hun reflekterer i større grad over hva døden er og hva som kommer etterpå.

Hvilken dypere innsikt formidler så disse filmene om mennesket og livet? Det dominerende perspektivet synes å være sekulærhumanistisk, med en gjennomgående optimistisk oppfatning av mennesket. Aina i De Gales Hus har kanskje psykiske problemer, men hennes evne til å reflektere over sin egen situasjon og fellesskapet som oppstår mellom pasientene på sykehuset, vitner om mennesker som har store potensial om en bare ser under overflaten. Det samme gjelder for Jan Thomas i deUSYNLIGE, som formidler menneskets evne til å forandre seg og til å dra god lærdom av vonde erfaringer. I bunn og grunn er mennesket godt, og har styrke til å takle livets utfordringer.

Svevende om åndelighet
I tillegg til fokus på mennesket og livet, er også temaer som tro, det overnaturlige og kirken sentrale i flere av disse norske filmene. I et Speil, i en Gåte handler ikke minst om undring i møte med det overnaturlige. Engelen Ariels tilstedeværelse åpner i seg selv opp for muligheten for at det finnes noe utenfor vår virkelighet, som engler, Gud og himmel.

Undring er også sentralt i deUSYNLIGE, da knyttet til tro, religiøsitet og den kristne kirke. Filmen fikk stort sett strålende kritikker, blant annet av VG som kalte filmen ”et mesterstykke” fordi ”det er en film om de aller største spørsmålene i livet: Skyld, soning, ansvar, svik, omsorg, kjærlighet. Fryktesløs lager han [Erik Poppe (red.)] et eksistensielt drama midt i vår egen samtid.” 

Særlig interessant er den grunnleggende respekten disse filmene viser overfor tro og kirke. Ofte blir slike tema latterliggjort, avvist eller marginalisert når de dukker opp på filmlerretet. I deUSYNLIGE og I et Speil, i en Gåte ser vi derimot det motsatte. I sistnevnte film blir Bibelen brukt som referanse flere ganger, og spørsmålet om Gud er et vesentlig utgangspunkt for hele handlingen. I deUSYNLIGE formidles tro og religion først og fremst gjennom hovedpersonens møte med en prest og et kirkerom. Jan Thomas opplever å bli verdsatt og inkludert av de ansatte i menigheten, til tross for at han stemples som et utskudd i samfunnet ellers. Dermed skapes det et inntrykk av kristen tro som åpen og inkluderende. 

Innsikten som her formidles, er åpenhet og respekt for det religiøse og for kirken som sådan. Dette er en positiv utvikling i norsk film, selv om bildet som gis av kristen tro, ikke er dominert av en klassisk kristendomsforståelse, men av åpen undring og subjektive perspektiver.

Utydelige svar
Disse aktuelle norske filmene fremmer altså refleksjon rundt eksistensielle spørsmål, uten å gi klare svar. Det er da heller ikke ønskelig, skal man tro regissøren Erik Poppe. Han ønsket å gi filmen deUSYNLIGE en retning, men samtidig å gi rom for refleksjon. Han hadde et bevisst ønske om å åpne for spørsmål, uten å gi så mange svar. Videre sier han at gjennom filmen ønsket å ”gå inn og finne ut om jeg kan portrettere nestekjærlighet slik den finnes [blant mennesker]”.

Nettopp her finner vi noe av kjernen. Norsk film ønsker å ta opp alvorlige tema og fremme refleksjon rundt eksistensielle spørsmål, men vil samtidig ikke å komme med noen konkrete budskap eller konklusjoner. Film som god kunst vil da også alltid ha noe åpent ved seg, samtidig som enhver film har spor av livssyn. Midt i sin utydelighet, gir altså disse filmene likevel svar. Det underliggende budskapet synes å være at enhver står fritt til å velge sin sannhet, ut fra eget ståsted. Dermed gis vi innsikt i noe tidstypisk; skepsisen til absolutte sannheter og holdningen om at enhver står fritt til å tolke og finne mening ut fra sitt eget ståsted og sine egne preferanser.

Som kristne er det viktig at vi anerkjenner den positive og spennende tendensen i norsk film, til å ta opp dype, eksistensielle tema, og behandle tro og det overnaturlige med åpenhet og respekt. Norsk film sporer til ettertanke, og innsikten som her tilbys, bør gripes. Ut fra kristen tro finner vi her både tilknytningspunkter og spenningspunkter, knyttet både til synet på mennesket, livet og det åndelige. Dessuten tror vi på et tydelig budskap! Der norsk film stopper og begrenser seg til åpne spørsmål og undring, kan vi holde fram et gledesbudskap som holder.

Ingvild T. Kro
© Ingvild T. Kro / Damaris Norge

Denne artikkelen ble publisert i en kortere utgave i "Kulturblikk" i DagenMagazinet 23.2.2009.