 |
Nytt i Kulturvinduet |
 |
|
|
|
|
For dem som trenger din stemme
|
Av Anne Solfrid Brennhovd
|
Det yrer og kreler av stemmer som ønsker å si noe. Noen gjør det som et levebrød, underholdningsindustrien inkludert. Andre brenner for en sak og oppsøker selv det beste rommet for sin stemme. Anledningene er utallige. Om ikke mulighetene kommer til oss gjennom et kjent ansikt og et TV-kamera, kan vi ta opp en penn og forfatte meningene våre om skatt, om helsevesenet, om uhøflige ungdommer, om Harry Potter, om hva enn vi måtte ønske å bruke stemmen vår på. I en verden som langt på vei har avvist en overbyggende sannhet og overgitt sannheten til noe det enkelte mennesket selv definerer, er det forbløffende mange som ønsker å si at akkurat deres tolkning av livet er den mest hensiktsmessige.
Jeg forsøker noen ganger å tenke meg hvordan det må være å leve som tenåring i dag. Min egen generasjon, ofte kalt Generasjon X, fikk høre at det aldri hadde vært vanskeligere å være tenåring enn akkurat da. Det er verre nå. Om vi hadde mange stemmer å forholde oss til, er de nå talløse.
Stemmene omgir dem – og oss - hele døgnet. La oss ta en titt inn i the Simpsons univers. Homer Simpson i The Simpsons Movie skaper en miljøkatastrofe og blir forvist fra hjembyen Springfield. Når familien Simpson oppdager at noen legger skumle planer for Springfield, er de uenige om hvilket ansvar de har. Homer velger gladelig å lukke øynene og kaller det toleranse...
Vi hører musikk. Sigvart Dagslands nyeste, og kommer omtrent halvveis:
”tilgi mine synder
eg e jo ikkje ond
eg blei bare reve med av min egen røst ein stond”
Hva formidles egentlig her? Som kristne får vi ofte høre at vi er intolerante, vi misliker ting som vi tror er moralsk eller intellektuelt galt, selv om andre finner de samme tingene helt OK. For postmodernister (som vil definere sin egen sannhet) er det faktum at kristne skiller mellom rett og galt, sant og falskt, nok til å dømme oss for intoleranse, sier den kristne filosofen Peter S. Williams. Det vi imidlertid hører mer og mer av i kristne sammenhenger er en misforstått toleranse som sier at Gud er tolerant så lenge mennesket ønsker det gode. I en slik tenkning er det medmenneskene som dømmende og som tror de taler på Guds vegne. Guds hellighet, og det at han tilgir oss i Jesus for sin store kjærlighets skyld, forsvinner.
Hva gjør dette kaoset av stemmer med dagens tenåringer når de skal rotfeste sin identitet? Hvordan gi kraft til den stemmen som stille hevder én sannhet, slik at de faktisk hører røsten til ham som fastholder at han er sannheten og livet?
En fersk undersøkelse viser at én av seks ungdommer bruker åtte timer foran en skjerm hver dag, i tillegg til det som skjer på skole og i jobb. Hvilken veiledning får de egentlig om hva som er rett og galt, og enda mer, i hva som er sant og godt når hele det sosiale livet leves gjennom et tastatur? Og om jeg kan være så frimodig – hvem kan rettlede dem uten å ha satt seg inn i deres livsverden, det de er opptatt av? Tar vi utfordringen med å bli kjent med musikken, bøkene, filmene, dataspillene? Lytter vi til stemmene som taler til dem, og løfter vi på den bakgrunn vår stemme - preget av hans røst?
Artikkelen har også vært publisert i avisen Dagen
|
(05.11.2007)
|
|
|